Endelig høst

Om krystaller, løvblad og den hersens plena

Høsten er i full anmarsj, og alt er tilbake til normalen etter en lang og deilig sommer. Eller- tilbake til normalen er vel kanskje å ta litt kraftig i. Jeg skulle vært på jobb, i full vigør med spennende prosjekter. I stedet sitter jeg og tviholder meg fast i sofaen.. Krystallsyke er påvist, nok en gang..For de som vet hva det er: min aller største medfølelse. For de som ikke vet: google, og vær glad du har sluppet unna.

Men nok om det. Jeg er ikke typen til å sutre, og derfor har jeg også presset meg på jobb når jeg strengt tatt ikke burde. Ergo: lengre rekovalenstid. Så nå banker jeg vettet inn i hodet og prøver å overbevise meg selv om at det er fornuftig å ta det med ro og gjøre hjemmeøvelser for å få de forbaska krystallene tilbake i riktig bane.

Når jeg først er hjemme, gir det meg tid til å ergre meg over den hersens plena. Når vi kjøpte hus, var vi veldig tydelig på at vi ønsket stor tomt og masse tumleplass til ungene. Det fikk vi riktignok også. Det vi derimot ikke hadde ofret en tanke etter å ha bodd i blokk i 10 år, var at plena skulle jo klippes. Og vår plen vokser altså fortere enn neglene mine, garantert! En annen ting er at vi har ikke skille mot naboene, forutenom en tomtepåle. Vi ser derimot skillet ganske så tydelig når den driftige og flinke naboen har vært ute og klipt plena. Selvfølgelig når vi ikke hadde tenkt å klippe mer denne sesongen. Så nå ser jeg på hans nyklipte og friserte plen kontra vår, som ser ut som dagen-derpå plen. Tenker at gubben skal få ut en tur etter jobb i dag.

                                                         (Bildet er lånt fra Helges blogg)

Dette skulle egentlig bli et innlegg om hvor mye jeg liker høsten. Selv om jeg synes (stort sett) at alle årstider har sin sjarme, er det noe helt spesielt med høsten. Lyset er annerledes, lukta er annerledes. Fargene er aldeles nydelige. Og ingenting slår det å komme hjem etter en frisk tur ute hvor du kjenner både regn og vind pisker deg i ansiktet, for så å komme inn og krype under pledd med varm kakao mens det knitrer i ved fra ovnene. Da kjenner man virkelig at man lever. Klisjefylt, ja- men ikke mindre sant. Så når den verste svimlinga har gitt seg, skal jeg gjøre nettopp det; ut og kjenne vinden piske meg i ansiktet.

God høstuke alle sammen

Rosa feer og blå monstertrucks

Om prinser og prinsesser

Høst betyr barnehagestart. Og hjemme hos oss; noen milimeter lengre føtter hos småtrolla, noe som betyr skoshopping. Ei utfordring i seg selv. Ikke nok med vi skal dra med to stykk gjennom x antall butikker for å finne sko, innimellom der må de gjerne slå av en krangel eller to. Og når vi akkurat har kommer inn på butikken og nesten fram til barnesko, så må lillemor på do. Du kaster terningen og rykker tilbake til start.

Nå begynner den virkelige utfordringa: som alt annet i samfunnet må vi også passe på at de søte små skal kjønnsmerkes med rosa eller blå sko. Og når storebror finner sine blå sko, har de ikke igjen størrelsen hans- men joda, det er garantert at størrelsen finnes i de rosa skoene. Lillemor oppdager jo selvfølgelig at i samfunnet deler vi inn etter jenter og gutter, dermed diskuterer vi heller ikke om hun skal ha blå sko- de skal selvsagt være rosa. Jeg har helt siden ultralyden vært rosa-allergisk, men innså fort at markedskreftene kom til å ta innersvingen på meg uansett, her hjelper det ikke å kjempe imot. Som Jesper Juul sier: Velg dine kamper med omhu. Som sagt, så gjort!

Likevel klarer jeg ikke helt å la være å ergre meg det minste grann over dette rosa/blå sko tullet. Hvem har i alle verden oppfunnet det anyways, lissom?

Som disse. Veldig rosa- og dermed helt uaktuelt for storebror. Hvorfor skal alt være rosa eller blått? Unger liker da flere farger. Grønt, brunt, oransje... Lykken var derfor stor når vi fant disse:

Brune og oransje, og i passe størrelser til begge to. Dermed fikk de hvert sitt par. Men som kjent, små tottiser vokser raskt, og kanskje raskere enn produksjonen til Timberland. Dermed finnes det bare dukkeskostørrelser igjen i butikkene. Og like sikkert som elgjakta hver høst, er at du finner oss i ymse skobutikker: kun rosafarger igjen i størrelsen til storebror, og lillemor nekter blå sko når hun har sett at det finnes rosa.

Kjære, kjære skoprodusenter og designere. Kan dere ikke finne på noe litt sprekere enn rosa og blått? Hva med brunt og oransje? Eller brunt og grønt? Eller bare oransje eller bare grønn? Eller svart og grønn? Jeg har mange muligheter til fargevalg, altså. Ta gjerne kontakt, så skal jeg komme med mine hjertesukk.

Legger meg under dyna og stapper to paracet innabords for å mote meg opp til neste butikkrunde.

#ta stunden tilbake

Ikeas slagord for 2014 katalogen

#ta stunden tilbake. Et slagord etter min smak. Ser mange allerede har blogget om dette, samt preview som var i Oslo for litt siden. Alle har vel fått med seg de knalle tøflene som ble levert ut ved ankomst. Om frokostbordet, godstolene, snapshotene og glade mennesker.

Litt i samme stil som kampanjen "Muslimer inviterer på te".

Og jeg må virkelig si jeg liker det. Bort med tidsklemma, stressa småbarnsforeldre på tur hjem i milelang kø- desperate etter å rekke barnehagen før stengetid. Drit i om det blir posesuppe til middag, bare sleng i litt ekstra grønnsaker så er samvittigheten ren. Bruk tiden på de rundt deg. Bry deg.

Jeg er vokst opp på åttitallet. Japsetid, og småbarnsmødre som begynte å komme ut i arbeidslivet en etter en. Med bestemor i andre enden på huset, og "nabokona" som ikke bare fulgte med på hva vi gjorde galt eller riktig, men som også kom ut med en trøst og klem når vi hadde velta på sykkelen og fått sommerens førtiende skrubbsår. Omsorg, noen som bryr seg.

Vi har i de siste årene hatt det så sabla travelt at vi nesten ikke kan smile til naboen selv om vi ikke sier hei. Vi aner faktisk knapt hvem naboen vår er. Jeg har bodd midt i tjukkeste byen uten å ha peiling på om de jeg så rundt leiligheten vår faktisk var våre naboer, eller om de var på utkikk etter noe å stjele. Så flytta vi "på landet" i et lite nabolag. Naboer som sier hei. Som stopper gressklipperen og slår av en prat. Som tar med seg kaffekoppen over til verandaen din og slår seg ned mens ungene løper omkring og leker seg. Rene idyllen og postkortet.

   

(Bildet er lånt fra hitra-froya.no)

Følg oppfordringen til Ikea. Ta stunden tilbake. Bry deg. Ikke snu ryggen til.

Resirkulering

Og gjenbruk..

Er du en av dem som mer enn gjerne tar turen innom Fretex? Eller bruktbutikken? Som uten å blunke kan stå med hodet ned i malingsbøtta for å forvandle det som så ut som et bord klart for fyllinga, til å bli en lekker leksepult til podens rom?

Hvis du svarer ja på flere av spørsmålene ovenfor: keep on reading :)

Jeg er ikke fullstendig hekta, men det er kanskje ikke så veldig langt unna sannheten. Vi har flere møbler hjemme hos oss som har fått nytt liv i vårt hus. En av årsakene til at vi velger gamle, brukte møbler er for det første at de har sjel. Kall meg gjerne arrogant, men Ikeamøbler har ikke så veldig mye sjel. Selv om det selvfølgelig finnes i vårt hus det også- vi banner da ikke i kjerka. Et annet argument er miljø: bruk og kast mentalitet har jeg lite til overs for. Gamle møbler er ikke ubrukelige bare fordi de har feil farge. Litt maling er alt som skal til. Jeg liker at møbler har en historie, de har levd et liv. Og- vi sparer penger.

Som denne kommoden. Den var opprinnelig mørk brun. Og før mor i huset klarte å bestemme seg, så sto den som hvit noen dager, før siste strøk kom på: Gustaviansk blå. Og vips, så havnet den på podens rom. En annen ting til som havnet på podens rom var dette:

Eller- det er feil å si at det havnet på podens rom, for rent teknisk har det ikke kommet seg dit enda. Det står og godgjør seg i kjelleren mens mor i huset prøver å bestemme seg for om det skal bevares slik, eller om det skal males. Fargen er herlig, men ganske slitt- noe som sørger for vanskelig rengjøring. Tvilen får ulme litt til, før det skal gjøre jobben som leksepult på podens rom.

Så, noe jeg må si var et godkjøp er dette:

Vi har lett lenge etter noe passende til å oppbevare leker i på stua vår. De fargerike kassene fra Ikea gjorde riktignok jobben, men sjarmerende var de langt i fra. Så dette skapet fikk et nytt strøk med maling, og nå passer det på Fiffi leken til lillemor, samt annet småstæsj og Brio togbanen. Og selv om skapet gjør jobben sin, så står fortsatt de fargerike kassene fra Ikea på stua. Riktignok litt stuvet bort i et hjørne. Jeg lar ironien gjøre jobben og forblir taus på det punktet.

Dette er bare noen godbiter vi har fått i hus- flere har fått nytt liv hjemme til oss. Jeg klarer nesten ikke se meg mett. Enn at noen vil kvitte seg med slike flotte, gamle møbler.

Gjenbruker du?

Tilbake til hverdagen

Hvem er sjefen?

Etter tre deilige, late, lange uker så er hverdagen tilbake. Mor i huset har fortsatt noen dager fri, men gubben er tilbake på jobb. Ungene fikk valget mellom hjemmekos med mamma, eller tilbake i barnehagen. De valgte barnehagen. Noe jeg tar som et sunnhetstegn, de trives og har savnet kompisene i sommer. Selv om en liten del inni mammahjertet ble litt skuffa over at slaraffenlivet brått var over.

Den innstilte slumreknappen i kroppen blir skjøvet til side, ungene spretter opp i sekstida (jepp, vi har morgenfugler til barn). Kaffekoppen fylles opp, sekkene pakkes. Hverdagen er brått over oss igjen. Og reklamen dumper ned i postkassa, samtidig som det første som popper opp på skjermen er: "Har du meldt barnet ditt på svømming? Fotball? All-idrett?"

Jeg er forhåpentligvis en av mange som har en holdning til at små barn ikke skal presses inn i organisert fritid for tidlig. Jeg sier en av mange, for jeg håper virkelig at ikke alle lar seg kaste med i medieskapt gruppepress om at du blir en bedre mamma/ pappa, bare poden begynner på fotball før han er fem år. Eller at minstejenta får utvikle sine primaballerina ferdigheter på dans. Misforstå meg rett: jeg har ingenting i mot de som faktisk organiserer fritiden for sine barn. Men det passer bare ikke i vår familie, enda.

                                                       (Bildet er lånt fra familieverden.no)

Ikke for det, vi har over middels aktive barn som elsker å få utfolde seg. Derfor har vi også tatt et valg om å la de begynne i Idrettsbarnehage. Et eget konsept utviklet av foreldre selv som ønsket seg noe mer enn hva andre tilbud kunne gi. Vil du lese mer, gå inn på idrettsbarnehage.no. I vår barnehage ser vi at ungene får utfoldet seg mer enn bra nok, slik at behovet for både fotball, dans og svømming ikke er like sterkt etter en lang dag i barnehagen. Så da får lillemor fortsette primaballerinadansen hjemme, mens storebror spiller fotball med pappa i hagen. Det er hverdagslykke mer enn godt nok for oss, nå.
Hva er din hverdagslykke?

Velkommen til meg

Just another blog...

Javel, nok en blogg i bloggverden. Og hva i all verden skal jeg komme med, som ingen andre har skrevet før meg? Kanskje ikke stort. Så kall det gjerne min virtuelle dagbok.

Du lurer sikkert på bloggnavnet "heisideisi". Det kan enkelt forklares med AC/DC. Min elskede pjokk på fem år er fullstendig hekta på AC/DC (takk til pappen for det), men å uttale navnet trenger ikke alltid være like lett. Derfor sa han først heisideisi. Og siden ble det navnet værende i familien vår.

Familien vår består av meg, gubben, vår lille prins og den sjarmerende treårstrassede lillemor. Samt kaninen Rocker'n (hans fulle navn er AC/DC Rockern). Vi har funnet vårt paradis med stor hage, nybygd veranda, svær garasje full av biler og alskens mannlige leketøy.

Så denne bloggen. Den har ligget og modnet seg siden 2009. Jepp- å få ut fingeren trenger ikke alltid gå fort. Jeg har full jobb, stort hus, to små, en mann og gjerne litt egentid når det er mulighet for det. Tida strekker ikke alltid til. Men kanksje nå- jeg gjør et forsøk.

Til deg som venter på bilder fra huset vårt og ungene: beklager å måtte skuffe deg. Hvis du vil se hvordan vi har det, velkommen hjem til oss :) Nå skal jeg aldri si aldri, kanskje kommer det bilder fra nips og naps som jeg finner utrolig sjarmerende, men jeg kan ikke forstå hvorfor fremmede mennesker har et behov for å se soverommet vårt. Når det gjelder ungene, så har ikke de valgt at mamma skal skrive blogg. Det kan komme bilder fra hverdagsøyeblikkene våre, men ikke hvor de er fullt gjenkjennbare. Der kommer den overbeskyttende tigermammaen inn ;)

Det jeg kan love deg, er en blogg fri for "dagens antrekk" og hvilken lebestift jeg bruker nå. Du vil også slippe å lese om "jeg eeeeeeelsker ditt og datt"... Det vil komme innlegg rett fra levra, om ting som opptar meg (ja, familie- og skolepolitikk kommer fort opp på agendaen), om det å være mamma og hverdagsøyeblikkene.

Håper du vil trives, fyll opp kaffekoppen og følg meg gjerne videre :)